Dear Darkness

Mørket bare "hallaa" og jeg bare "shiiet, gå vekk". Men mørket går ikke vekk, mørket har kommet for å bli. Hvertfall frem til våren. Sniker seg innpå, gjør det. Inn i sjela, som også blir SCHVART. Selv har jeg reagert med å drikke mest mulig alkohol.

Dette er det eneste rådet jeg har mot vinterdepresjon. Alkohol og rådet om å ikke ta mine råd.

Seriøst, aldri finn på å ta mine råd.

Jeg har også prøvd å shoppe bort depresjonen, i form av en del klær med farger på.

Det har så langt ikke ført til så mye annet enn et par ekstra likes på Instagram. Men hva har man Instagram til om man ikke blir glad av likes. Ganske dyre likes, bare spør mastercardet mitt.

Jeg har også tatt sol. Det tror jeg fortsatt var en god idé, hvis du ser bortifra at jeg nå har ganske røde pupper som klør og er svidde. I tillegg til ekstra røde kinn, enda det var mer "nøttebrun" jeg gikk for.

Så, det var mine råd mot vinterdepresjonen. Lykke til videre i livet.

PS. Glemte julebrus. Julebrus hjelper alltid mot depresjon, enda en den kommer av vinter, kjærester, ekskjærester, deg selv eller katta di.

det er en bæsj, som smiler. det er humor.

Hva jeg har gjort i det siste? Jo, du, det skal jeg fortelle deg.


Jeg har ikke gjort en dritt annet enn å stresse over å bli 25.

Jeg har sett på Dawsons Creek, litt fordi det er en bra tenåringsserie, mest fordi jeg er MAD NOSTALGISK.

Dawson's Creek har 6 sesonger og handler om livene til en gjeng ungdommer fra de er 15 til.. gjett, 25. Etter det har liksom alle blitt voksne, så det er ikke så spennende å lage TV om livene deres lenger. Noen får kids, noen åpner en restaurant, noen blir forfattere og Dawson er selvfølgelig en rik regissør.

Så, hei voksenlivet! Jeg har fryktet deg lenge og jeg frykter deg fortsatt.

I anledning min lille "kvartlivskrise" har jeg selvfølgelig hoppet på nostalgi-toget og farget håret mitt rosa. Planen var vel egentlig at det skulle bli ganske lyserosa, men av en eller annen grunn ble det magenta, akkurat som da jeg var 15.

Karina, kanskje 16.

Karina, 3 dager før hun fyller 25.

Fant et filter i Photobooth som var så forferdelig liksom-analogt at jeg likte det.


Prøvde å ta et fint bilde av meg med noe annet enn Photobooth, men jeg fant ikke fokus og det ble så teit. Men jeg poster et allikevel. Det har også et sånt filter. Har dilla på sånne filtere om dagen. Har brukt så mange år på å kjempe i mot. Er det ikke et ordtak som sier at hvis man ikke kan kjmpe i mot det, så skal man bare joine? Vel, jeg kaster meg på trenden. 5 år for sent.

Da jeg var 15 år og emokid, sa jeg til meg selv at "Okei, du holder ut til du blir 25. 10 år til. Så kan du ta livet av deg når du blir 25. Det vel ikke så mye mer å leve for da uansett." Jeg husker det veldig godt. Som de fleste andre ungdommer oppvokst i et velferdsamfunn, fra en ressurssterk familie i et klassisk middelklasse strøk, har jeg hatt min del av selvmordstanker. Jeg var på vei opp til Skøyenåsen t-banestasjon, og midt i bakken så bestemte jeg meg for å holde ut frem til jeg ble 25. Og det har da altså klart. Hurra for meg!

Altså, ta det ro, jeg har ingen planer om å ta livet mitt bare fordi jeg nå blir 25. Jeg har det langt bedre nå, enn da jeg var 15. Men jeg synes det sier noe om tallet "25". For meg er det et sånt tall som bare forteller deg at nå, nå er du voksen, og du burde ha gjort noe med livet ditt. Du burde ha kommet deg steder.

Kanskje har jeg kommet meg steder. Kanskje burde jeg egentlig være stolt over å ha kommet hit jeg er nå. Men.. såå.. nei. Nei.

GAAAAH-

Når jeg blir 25, om 3 dager, skal jeg slutte å røyke. Jeg blir for gammel. Så ha-det-bra til den identiteten.

Karina, 17 år, Spansketrappen, Roma.

En ting er at kroppen min har fått i seg nikotin hver dag i 10 år, og det er uvisst hvordan den kommer til å reagere på mangelen på det. En helt annen ting er hvordan røyken blir en del av identiteten din. Jeg lyver hvis jeg sier at jeg aldri har tenkt at det er kult å røyke. Keith Richards røyker, Joe Strummer røyka, Kurt Cobain røyka, Sid Vicios, Johnny Rotten, Johnny Depp!, Miley Cyrus, Ian Curtis. ALLE DE KULE KIDSA. Inkludert vennene mine. Men det er ikke kult lenger.

Dessuten - røykerynker. Alle bare "røyking dreper" og jeg bare "jaja, vi skal alle dø en dag" og alle bare "du kan få kreft" og jeg bare "jaja, jeg KAN" og alle bare "men du får sykt dårlig kondis og sånn" og jeg bare "jeg trenger ikke kondis" også bare "du får røykerynker. alle får røykerynker. røykerynker som det setter seg rødvin i når du blir gammel" og jeg bare "fuck, den dagen jeg blir 25 slutter jeg."


Om noen har noen tips til hvordan man kommer seg igjennom kvartlivskrise (eller røykeslutt), så sier jeg takk. Jeg orker ikke tenke på hvor ille jeg kommer til å få det i midtlivskrisa.

Hey, bloggen

Så, jeg tror jeg har bestemt meg for å ta opp blogging igjen. Kanskje fordi jeg savner internett, kanskje fordi blogging er en av de få måtene jeg vet å uttrykke meg på. Velkommen til dagens samfunn.

Jeg føler kanskje at jeg burde blogge om noe viktig. Men jeg har egentlig aldri blogget om noe viktig, så jeg tenker at jeg får heller oppdatere på hva jeg driver med.

Akkurat nå sitter jeg i den nye leilighten min på St. Hanshaugen og svetter ihjel.

På t-skjorta mi er det en tegning av en vagina som blør.

Mens resten av Norge har vært opptatte med å poste bilder fra syden og diverse musikkfestivaler, har jeg vært opptatt med å ikke gjøre en dritt i Oslo. Bortsett fra å flytte alle tingene mine fra et sted til et annet. Men jeg fikk egentlig et flyttebyrå til å gjøre det, så jeg så egentlig bare på.

Jeg har dratt på fylla i så skammelig lite klær at det er et under at jeg enda ikke har blitt så mye som seksuelt trakassert. (SEIER!)

Jeg har tatt fylleselfies foran mitt nye dusjforheng. (I et håpløst forsøk på å ligne på en viss popstjerne).

Jeg har hatt på meg samme skjorte nesten hver gang jeg har vært ute, men pynta meg med rumpetaske. (I et håpløst forsøk på å late som at jeg er på en viss musikkfestival.)

Jeg gikk kraftig i minus på kontoen fordi drinker i Norge er langt dyrere enn drinker i Syden.

Jeg hadde glemt hvor lykkelig man kan bli av alkohol.

Og hvor sulten.

Også har jeg badet naken i Oslofjorden. 

Og nå sitter jeg her å blogger, i stedet for å jobbe. Sånn er det med hjemmekontor.

PS, venner søkes.

xoxo

sexxxx

Jeg tror tema "seksuell trakassering" blir tatt opp ganske ofte, og jeg tror folk er litt lei av å høre om det. Jeg tror mange er lei av å høre om hvordan jenter til stadighet blir objektivisert i dagens samfunn, gjennom media og alt det der.

Men seriøst dere. Det gjør ikke tema noe mindre viktig.

De siste tre ukene har jeg vært på utesteder som Horgans, Studenten, Tempest og Fridays (ved Saga kino). Det har vært en del av et prosjekt på skolen, hvor jeg har gått inn i rolle som ei skikkelig "partygurl". Jeg har trent twerkemusklene og rista på titsa til de nesten fløy ut av kjolen. Så, jeg burde vel kanskje ha forventet meg konsekvensene? Nei. Jeg har tydeligvis levd i en liten boble de siste 6 årene av livet mitt, hvor gutter oppfører seg som vanlige folk på byen og man kan twerke så mye man vil uten at noen tror det er en invitasjon til å stikke fingeren inn i rasshølet ditt.

Hvordan mange jenter takler denne tilværelsen hver gang de går ut, er for meg ubegripelig. Men det er mye som er ubegripelig for meg. F. eks hvordan Shawshank Redemption kan være på første plass på Top 250 på IMDB og hvordan jeg stadig klarer å støte på folk som har den filmen som yndlingfilm.

Men jeg lurer veldig på, hvorfor så mange jenter har et behov for å måle egen verdi utifra hvor mange gutter som tar deg på rompa eller spør om du vil bli med hjem etter en samtale på 10 minutter (basert på hvilken del av Norge man kommer fra). Jeg synes det er synd at så mange gutter tenker at det greit å behandle jenter på den måten og hele jævla driten er bare skikkelig teit.

Vi lever faktisk i et samfunn hvor mange menn tror at deres rolle er å prøve seg på jenter på byen, og jenter føler at deres rolle er å suge til seg så mange komplimenter om kroppen deres som mulig, for å forsøke å rette opp i en ødelagt selvtillitt.

hey HO

Jobber med et prosjekt om dagen som handler om jenter og byen og kjønnsroller og sånn. Det betyr i praksis at jeg er dritings alltid. Du finner meg på dansegulvet.

En ting til:

I WOKE UP LIKE THIS

(flawless)

visdomsord, bitches!

Plutselig har et helt år gått forbi og du befinner deg i 2014. Jeg starter det nye året med en bitteliten kvise midt på nesa. Trolig et resultat av enorme mengder med potetgullspising. Får det er jo sånn at ting vi gjør får konsekvenser. Det er tydeligvis en del av det å bli voksen. Å innse at ting får konsekvenser. At ting får konsekvenser og å faktisk handle deretter. Pappa fortalte meg allerede som ganske liten at alt jeg gjør får konsekvenser.  Jeg forsøkte desperat å finne en handling som ikke hadde en eneste konsekvens, men jeg har hittil ikke funnet noen. Jeg ville finne det bare for å si at pappa tok feil. Jeg var (les: er) en skikkelig drittunge.

Konsekvenser er rare greier og faren min burde kanskje selv ha reflektert litt mer over dette med handling og konsekvens, men den gang ei.

Selv har jeg kommet frem til at hvis jeg skal overleve 2014 så må jeg fokusere mindre på det å bli voksen og mer på det å være ung. For det er jo slik at man kommer lettere unna konsekvensene i midten av tjueårene, enn i midten av trædveåra.