det er en bæsj, som smiler. det er humor.

Hva jeg har gjort i det siste? Jo, du, det skal jeg fortelle deg.


Jeg har ikke gjort en dritt annet enn å stresse over å bli 25.

Jeg har sett på Dawsons Creek, litt fordi det er en bra tenåringsserie, mest fordi jeg er MAD NOSTALGISK.

Dawson's Creek har 6 sesonger og handler om livene til en gjeng ungdommer fra de er 15 til.. gjett, 25. Etter det har liksom alle blitt voksne, så det er ikke så spennende å lage TV om livene deres lenger. Noen får kids, noen åpner en restaurant, noen blir forfattere og Dawson er selvfølgelig en rik regissør.

Så, hei voksenlivet! Jeg har fryktet deg lenge og jeg frykter deg fortsatt.

I anledning min lille "kvartlivskrise" har jeg selvfølgelig hoppet på nostalgi-toget og farget håret mitt rosa. Planen var vel egentlig at det skulle bli ganske lyserosa, men av en eller annen grunn ble det magenta, akkurat som da jeg var 15.

Karina, kanskje 16.

Karina, 3 dager før hun fyller 25.

Fant et filter i Photobooth som var så forferdelig liksom-analogt at jeg likte det.


Prøvde å ta et fint bilde av meg med noe annet enn Photobooth, men jeg fant ikke fokus og det ble så teit. Men jeg poster et allikevel. Det har også et sånt filter. Har dilla på sånne filtere om dagen. Har brukt så mange år på å kjempe i mot. Er det ikke et ordtak som sier at hvis man ikke kan kjmpe i mot det, så skal man bare joine? Vel, jeg kaster meg på trenden. 5 år for sent.

Da jeg var 15 år og emokid, sa jeg til meg selv at "Okei, du holder ut til du blir 25. 10 år til. Så kan du ta livet av deg når du blir 25. Det vel ikke så mye mer å leve for da uansett." Jeg husker det veldig godt. Som de fleste andre ungdommer oppvokst i et velferdsamfunn, fra en ressurssterk familie i et klassisk middelklasse strøk, har jeg hatt min del av selvmordstanker. Jeg var på vei opp til Skøyenåsen t-banestasjon, og midt i bakken så bestemte jeg meg for å holde ut frem til jeg ble 25. Og det har da altså klart. Hurra for meg!

Altså, ta det ro, jeg har ingen planer om å ta livet mitt bare fordi jeg nå blir 25. Jeg har det langt bedre nå, enn da jeg var 15. Men jeg synes det sier noe om tallet "25". For meg er det et sånt tall som bare forteller deg at nå, nå er du voksen, og du burde ha gjort noe med livet ditt. Du burde ha kommet deg steder.

Kanskje har jeg kommet meg steder. Kanskje burde jeg egentlig være stolt over å ha kommet hit jeg er nå. Men.. såå.. nei. Nei.

GAAAAH-

Når jeg blir 25, om 3 dager, skal jeg slutte å røyke. Jeg blir for gammel. Så ha-det-bra til den identiteten.

Karina, 17 år, Spansketrappen, Roma.

En ting er at kroppen min har fått i seg nikotin hver dag i 10 år, og det er uvisst hvordan den kommer til å reagere på mangelen på det. En helt annen ting er hvordan røyken blir en del av identiteten din. Jeg lyver hvis jeg sier at jeg aldri har tenkt at det er kult å røyke. Keith Richards røyker, Joe Strummer røyka, Kurt Cobain røyka, Sid Vicios, Johnny Rotten, Johnny Depp!, Miley Cyrus, Ian Curtis. ALLE DE KULE KIDSA. Inkludert vennene mine. Men det er ikke kult lenger.

Dessuten - røykerynker. Alle bare "røyking dreper" og jeg bare "jaja, vi skal alle dø en dag" og alle bare "du kan få kreft" og jeg bare "jaja, jeg KAN" og alle bare "men du får sykt dårlig kondis og sånn" og jeg bare "jeg trenger ikke kondis" også bare "du får røykerynker. alle får røykerynker. røykerynker som det setter seg rødvin i når du blir gammel" og jeg bare "fuck, den dagen jeg blir 25 slutter jeg."


Om noen har noen tips til hvordan man kommer seg igjennom kvartlivskrise (eller røykeslutt), så sier jeg takk. Jeg orker ikke tenke på hvor ille jeg kommer til å få det i midtlivskrisa.