hit minis

Følte bare for å poste dette bildet. Det er meg og TINE. @ Oslo Fashion Week. Tine bor i Sverige. Det er kjipt, for jeg planla at hun skulle bli min nye bestevenn.

.. du kan lese bloggen hennes ved å trykke der hvor det står "TINE".

I swear to God I'm loving you for that

Nå skal jeg være ute av døra om åtte minutter. Frakte lysutstyr ut i bilen. Fotografere. Frakte lysutstyret tilbake. Ta enda flere bilder av jeg vet ikke. Så må jeg prøve å laste inn bilder, mens folk stiller meg spørsmål jeg ikke kan svare på, mens folk lurer på om andre bilder fra tidligere er ferdige, mens noen spør om jeg kan ringe noen, for å fikse noe, før jeg må dra videre, fordi jeg skal ta noen bilder til.


Men kroppen min gjør så vondt. Overalt. At jeg tror jeg bare hører på denne sangen en gang til.

Fotografen

Det er skikkelig teit å blogge bare for å blogge, ass.

Derfor kan jeg bruke anledningen til litt skamløs selvpromotering.

Det har seg jo slik, at jeg er én av de 50 000 unge menneskene i Osloby som har en fotoutdanning. På en annen side er jeg én av 10 som faktisk har et svennebrev. Så jeg ser på meg selv som mye bedre enn alle andre. Det er nemlig en egenskap man er nødt til å ha, om man ønsker å overleve som fotograf.


Det tok meg omtrent 3-4 år før jeg egentlig turte å kalle meg fotograf. Jeg gikk to år som lærling, så fikk jeg svennebrev. Så assisterte jeg og frilansa. Men jeg kalte meg først og fremt fotoassistent. For du er ikke fotograf før du lever av, og kun av, å fotografere. Dette er noe over halvparten av norges befolkning er nødt til å lære seg. "Fotograf" er ikke en beskyttet tittel, men det betyr ikke at du bare kan kalle deg det fordi du kjøpte deg speilrefleks for komfirmasjonspengene dine. Det betyr ikke at du kan kalle deg det fordi du har gått to år på Bilder Nordic engang. Selvfølgelig. Hvis du vil ha kunder, så må du jo si at du er fotograf, men ikke gå rundt å si at du er fotograf hvis du jobber på Narvesen. Bare. Ikke gjør det.


.. men tiden kom hvor jeg fikk meg en fast jobb, hvor jeg faktisk får betalt for, nettopp det, å ta bilder. Fotografere.

Derfor.

Har jeg fått meg en facebookside.


PS.
Jeg synes ikke jeg er bedre enn alle andre.
Jeg er kanskje fotograf, men jeg er ikke rik.

Derfor må du like siden min. Sånn at jeg kan bli en enda bedre fotograf.


PS2.
Please send penger.

PS3.
På lørdag har jeg bursdag, og da må du si gratulerer med dagen for jeg er skikkelig redd for at dette kommer til å bli den verste bursdagen noensinne fordi mamma gir meg ikke kake på senga og jeg vet ikke om det er lov til å ta livet av seg fordi man ikke får kake men det er vel kanskje ikke det.

Tattoveringsmulighetene i Oslo

Jeg bare, jeg er litt frustrert. Fordi, jeg vil ha ny tattovering. Det er så vanskelig. Det er det vanskeligste i verden. Det er så mange hindre!

1) Penger.

Ikke skjønner jeg hvordan folk har råd til å gå å tattovere seg i hytt og pine. Jeg har venner med sleeves og en her og en der og overalt. Ikke skjønner jeg hvor de får pengene fra. Tattovering er jo kjempedyrt, og ingen av vennene mine har egentlig penger. Vi er unge. Vi har ikke penger.

Jeg sier ikke at tattoveringer burde være billig. Jeg sier bare at penger alltid er en issue.

2) Sted.

Hvor i helvete er det egentlig folk tattoverer seg i Oslo? Jeg mener, ærlig talt. Du har House of Pain. Der er de helt sikkert veldig dyktige, men flesteparten av folka som jobber der ser på enhver kunde som en mulig fiende, og nøler ikke med å banne og se dumt på deg (bare fordi du vil tattovere noe som enkelt som Tetris.)

Jeg forventer ikke tidenes beste kundeservice fra tattovører. Men det går ann å behandle folk med noe respekt i det minste. Eller bare prøve å komme frem til noe sammen med kunden, siden kunden er den personen som faktisk skal ha dette på kroppen for resten av livet.

Så har du Lucky 7 og Invicious Tattoo. Dyktige mennekser. Men på én bestemt stil. En stil jeg synes er kul. Bare ikke på meg.

Så har du Electric Linda, som riktignok holder til i Moss, men som er kjent for å være dyktigst av dem alle. Men da snakker vi plutselig hundre års ventetid, og en pris jeg ikke tør å smake på engang. Jeg skjønner henne godt. Hadde jeg også vært så dyktig og ettertrakta, hadde ikke jeg heller gjort hva som helst for lite penger, men det er jo kjipt for meg da. Som kanskje ikke har det budsjettet, eller den tålmodigheten.

Også er det Art and Soul, som faktisk har gjort tetris-tattoveringen min. Men der tok de feil av timen min fire ganger og stjernene jeg ville ha på siden er ikke stjerner i det hele tatt. Mer "fireballs". Det synes jeg ikke så veldig mye om. Ellers er de verdens hyggeligste mennesker.

The Clash tattoveringen har jeg tatt på House of Pain i Bogstadveien. Men hvem som helst kan vel egentlig skrive The Clash med en sort tynn strek. Eller. Ikke hvem som helst. Men en hvilken som helst tattovør.



- Så. Jeg spør dere. PLIS GI MEG NOEN TIPS! JEG TRENGER DET. Jeg trenger noen som er dyktige, som kan gjøre sort/hvitt tattoveringer, og som kan samarbeide med kunden. Jeg planlegger å legge mye i hendene til tattovøren, da jeg er fult klar over at de kan denne type ting bedre enn meg. Jeg trenger et dyktig menneske jeg kan stole på, som ikke tar 10 000 for å tattovere i 10 minutter.

På forhånd tusen takk for all hjelp.