Sider

lørdag 30. juli 2011

MISSING REPORT


Kjære alle jeg har hatt sex med det siste året.

Har jeg klart å legge igjen denne t-skjorten hos noen av dere? Jeg finner den ikke.

Ikke nøl med å ta kontakt. Jeg lover å ikke være klein.

Mvh

Karina Rønning

fredag 29. juli 2011

e9





Jeg tenkte jeg skulle skrive et blogginnlegg, fordi jeg trodde jeg hadde så mye på hjertet. Det å formulere seg, derimot, det er ikke alltid like lett.


Jeg kan informere om at jeg i dag, for første gang, har diskutert på Facebook. Kan informere om at det blir den siste også. Noe så meningsløst har jeg aldri vært med på før.

På en annen side er det veldig lenge siden jeg har blitt så engasjert over noe som skjer på Facebook.
Jeg er i det hele tatt veldig engasjert og provosert over det meste om dagen.

Så ikke kødd med meg, ok? Jeg orker ikke diskutere lenger, men jeg klarer ikke å la være.

Derfor oppfordrer jeg dere alle til å la meg være i fred, med mindre dere vil gi meg en klem. Eller hvis dere vil si at dere er enige med meg. Aller mest oppfordrer jeg folk til å si at de er enige med meg.

Oppfordrer folk til å kommentere på bloggen til KRISTINE også.

søndag 24. juli 2011

terror+amy

= takler dette dårlig.

mandag 18. juli 2011

Antony & The Johnsons

En dag for lenge siden. Den gangen vi gikk på videregående, og vi trodde at hele verden kun dreide seg om musikk og film. En dag på videregående viste Marte meg en sang. "Hitler in my heart" het den. Marte var besatt og mente jeg måtte elske denne sangen. Jeg trodde det hadde klikka for henne. Det var en eller annen sær udefinerbar stemme som sang at han hadde funnet Hitler i hjertet sitt. Jeg skjønte ikke greia og la det umiddelbart på hylla. Noen har nevnt Antony & The Johnsons ved senere anledninger også. "Det burde du like, Karina. Du som liker sånn og sånn." "Åh, burde jeg det?" Vel, da liker jeg det hvertfall ikke.

Men så plutselig dukker det opp på internett og du tenker at du kan jo gi det en sjanse, nå etter alle disse årene med å tenke "Nei, sikkert ikke noe for meg." Jeg innbiller meg at siden jeg fant det på internett helt selv, så er det min egen oppdagelse. Jeg fant Antony & The Johnsons helt selv. Lover. Fant de riktignok 11 år etter deres første album, men bedre sent enn aldri.

Jeg burde ha hørt nøyere etter på hva Marte prøvde å fortelle meg den ene dagen på videregående.

Enda det er deilig å finne noe som man virkelig får dilla på. Det er ikke så ofte jeg får den følelsen lenger. Det var annerledes på ungdomsskolen og videregående. Det var så mye man ikke hadde oppdaget enda, og alt betydde så utrolig mye mer. Jeg samlet opp småpenger jeg fant her og der, og betalte CDene mine med en pose fylt av enkroninger og femmere. Den følelsen av at du MÅ løpe på Platekompaniet og kjøpe den CDen, for så å løpe hjem igjen og bare sitte der. Høre på musikken og lese tekstene. Repeat, repeat, repeat, repeat. Til du kan alle sangene og tekstene inn og ut. Da er på tide å kjøpe neste album. Helt til du har alle CDene, og kan ta deg en pause. Jeg er aldri oppslukt i noe lenger. Jeg har andre ting å tenke på.

I dag har jeg stort sett bare tenkt på hvor nærmeste platebutikk er, og hvordan jeg skal få budsjettet til å gå opp.

(Det er mulig jeg blir litt sentimental når jeg har mensen. Kanskje. Muligens.)

mandag 11. juli 2011

Roskilde 2011

Ok. Så gikk kanskje ikke alt helt etter planen. Men gøy var det allikevel.


Onsdag, Dag 1.  Jeg forsover meg. Våkner opp tre kvarter før bussen min går. Kler på meg, spurter til bussen, satser på at alt er i orden. Rekker det heldigvis akkurat. Starter Roskilde sulten, gjennomvåt av svette, udusjet og ubarbert. Tidenes falskeste smil på bildet, btw. Når jeg kommer meg frem til festivalen viser det seg at det har blitt noe kluss med fotopasset mitt. Jeg legger meg i teltet og gråter.



Torsdag, Dag 2. Alle krangler om fotopass og kredittering. Jeg sutrer, før jeg går å drikker øl i stedet. Det er litt kaldt, det regner bittelitt. Men jeg har en øl i hånda og jeg fant noen venner på veien, så ting er ikke så ille. Så finner jeg meg en venn å se PJ Harvey med, og jeg tenker at livet, dere, livet er ikke det verste man har. Jeg tenkte at nå har jeg sett PJ Harvey live, og hun er den søteste damen jeg noensinne har sett stå på en scene og jeg var ganske hjertehjerte.


Så kom jeg tilbake til pressecampen. Alene. Der lå det en mann på teltet mitt. "Du kan ikke ligge her" sa jeg. "Jo!" sa mannen. Så lyste jeg på han med iPhone flashlighten min og han bare "gjdgsfa" og jeg bare "Du ligger på teltet mitt. Kan du pliis flytte deg?" og han bare "Nei, jeg ligger på mitt eget telt". Så tenkte jeg BITCH, og fikk noen andre til å flytte han. Jeg måtte selvfølgelig være tolk, da han selvfølgelig var norsk. Han spydde selvfølgelig på teltet mitt. Takk, MORRAPULER.

Jeg var tilbake til null. Jeg hadde riktignok sett PJ Harvey og drukket øl, men jeg la meg i et kaldt og vått telt, dekket med litt spy.

Så jeg bare:
--------------------------------------------------------------------


Fredag. Dag 3. Jeg starter dagen med å ta bilder med en 300mm jeg fikk låne av Nikon. Så drikker jeg litt øl, er i ganske godt humør sånn egentlig. Jeg drikker litt mer øl.

Så.

FOTOPASS.

Endelig var ting som de skulle. Jeg bruker resten av kvelden på å først fotografere Swans, for så å se på konserten. For så å fotografere Ghost, for så å se på konserten. Jeg ble riktignok hun litt rare, litt kleine, lille jenta med et altfor stort kamera som står å danser for seg selv og sigaretterer. Men jeg var glad. Jeg bruker natten på å redigere, og sover i sånn tre timer.

Det er rart det der. Hvor glad jeg blir av å få lov til å stå helt foran og ta bilder.

På en annen side så blir jeg litt lei meg. For jeg får ikke muligheten til å drikke øl og fezte og kose meg i gresset allikevel. Jeg får ikke besøkt en eneste camp. Jeg får ikke sett Roskilde sånn på ordentlig. Jeg vet at jeg bare får sett konsertene, macen min og pressesenteret.


Lørdag. Dag 4. Lørdagen er helt sinnsyk.


Janove bare "Hei hei" jeg bare "HALLA" også døde jeg. Jeg så Arctic Monkeys, The Strokes, Lykke Li og Deadmau5 også. Tok bilder av dem til og med. Men ingenting slo følelsen av å stå en meter unna Kaizers Orchestra. Det var lov til å fotografere under hele konserten, så jeg stod der jeg. Da de spilte Hjerteknuser var jeg den eneste fotografen tilstede. Om jeg gråt? Neinei, jeg er jo tross alt profesjonell.



Men Deadmau5 var ganske heftig det også. Jeg tok av, liksom. I "fotograva". Nå skal jeg prøve å legge ved en video. Bare se den. Se hele. Det er ikke så mye spennende som skjer, men den beskriver litt hvor fett det er å stå der hvor jeg står.

video


Det må ha vært en av de beste dagene i hele mitt liv. Litt sånn.. "Det var verdt det." Jeg ble også nødt til å tenke "Det er verdt det" da jeg våknet dagen etterpå. For jeg vet ikke om du la merke til det, men jeg bærte på et ganske massivt objektiv. Deretter sov jeg i telt. Kroppen min hater meg fortsatt.


Søndag. Dag 5. Søndag var litt sånn.. Stikker å ser Bad Religion, litt sånn, fordi. Så var det ikke så veldig bra. Så jeg fant noen venner å sitte i skyggen med litt. Da jeg skulle spise (alene, igjen) kjøpte jeg meg thaimat, og satt med ned for å se på de som spilte på Orange. Oppdaget at det var My Chemical Romance. Fikk lyst til å kaste opp. Det som var flaut var at jeg begynte å gråte av den sterke maten. Så der satt jeg da. Alene på My Chemical Romance-konsert og gråt.

Stakk å tok bilder av Big Boi, men de satt en forsterker rett foran meg så jeg bare F U.

Så drakk jeg øl og så på Kings of Leon. Tok av litt. Men jeg liker jo ikke Kings of Leon. Etter det var jeg alene nok en gang, så jeg gikk bare å la meg.


Mandag. Dag 6. Reiste hjem. Rakk nesten ikke bussen. Spiste ikke hele dagen. Bærte enda mer. Det var noen gutter som holdt hele bussen våken i åtte timer sammenhengende. De mente at Telenor var et stort kongress. Jeg mente at de umulig kunne komme fra Oslo. Det gjorde de ikke.

--

Jeg er fortsatt sliten, jeg. Det er en uke siden jeg kom hjem i dag. Alt jeg har gjort er å spoone, se på tv og være slapp på jobb. Kroppen min hater meg litt mindre, men fortsatt litt. Jeg burde virkelig begynne å trene.

--

Jeg er forresten JÆVELIG keen på å komme meg på Øya i år. Jeg er faktisk nesten desperat. Derfor melder jeg meg på denne Pepsi Max-konkurransen. Moren min drikker faktisk kun Pepsi Max, så jeg synes jeg burde vinne.

tirsdag 5. juli 2011

Stronger than yesterday

Nå er jeg hjemme igjen. Leiligheten er full av gjørmete tøy, gammel oppvask, kameraer og annet rusk og rask. Ikke faen om jeg orker å rydde noe som helst. Har fått satt opp dekoderen min. Nå har jeg 137 kanaler.

Men ingenting er bedre enn mamma, så jeg stikker til henne i stedet. Mer om Roskilde senere.