pønkesyndromet

Okei. Så du drar på Cinemateket for å se en dokumentarfilm om noen (tilbakestående og finske) karer som har startet punkeband, og før du vet ordet av det sitter du å venter spent på konserten en fredagskveld.

Jeg må legge til at jeg ikke har drukket alkohol en fredagskveld på hvertfall to måneder.

Dere må bare se filmen for å forstå hvor begeistret jeg var. Sånn serr. Se den filmen. Sånn serr. Det er så bra.

Men det aller beste var at jeg havnet bak en nonne under konserten.

Meg og Kari. 

Meg og Pertti. Min favoritt. Han er best i verden. Kødder ikke. 

Meg og Sami. 

Meg og Toni.

Sånn bortsett fra at jeg smiler altfor mye til å være pønk, så må dette har vært det mest spennende jeg har opplevd på lenge. Noe som fikk meg til å innse at jeg virkelig ikke drar ut så altfor mye.

Se trailern. De viser den på Cinemateket fremover også.

--

Også bare.

Haha. Gjett hva.

Jeg bare hater alle fotostudenter i verden, æsj, det er så demotiverende å jobbe hele tiden, blir fotostudent jeg.

Ja.

Dette kommer absolutt ikke til å hjelpe meg med å komme meg ut mer. Men det er veldig spennende. 

Alle bare "Men hvordan skal du få tid til det da?" og jeg bare "Har ikke tid til det, men det ordner seg. Det finnes fortsatt søndager."

Søndager pleide å være hellige.

Men ærlig. Student. I helgen skal jeg se på masse film og tenke. Som en del av oppgaven. HAH. 

Tenke liksom. Hvor vanskelig kan det være?

Husker fortsatt da jeg pleide å ha venner. 

mangel på farge

tumblr.com

Karl Johan Magasinet

Det er litt rart. Det er rart hvordan magasinet plutselig dukker opp på kontoret, i fysisk form, og det hele ser så enkelt ut. Det føles nesten enkelt ut også. Det har, i det store og det hele, vært en hel masse jobbing, en hel masse diskusjoner, intervjurunder, researching, flere diskusjoner, noen høylytte, en hel del slenge seg rundt. Kan ikke huske sist gang jeg slang meg så mye rundt.

Uansett, nå er det her. Jeg vet ikke om jeg tør å være stolt. Jeg er litt stolt. Av hele Media of Norway. For man skulle vel egentlig ikke tro at det så lite firma, med så få mennesker, skulle klare å bare starte opp et helt nytt magasin. Vi overlever kun på arbeidsmoral, viljestyrke, luft og kjærlighet. Og vi klarte det.

Hvertfall én utgave. Jeg synes alle burde plukke det med seg. Og like facebooksiden selvsagt.

Nå skal jeg starte på nummer 2. Som forhåpentligvis blir enda bedre.

forever for her is like over for me.

På mandag kommer magasinet i posten. Det magasinet som har ført til at

- jeg aldri ser vennene mine lenger
- ryggen min har sviktet fullstendig, så når jeg ikke er på jobb og ignorerer smertene, så ligger jeg i sofaen og popper smertestillende
- jeg er blakk
- jeg kommer til å fortsette å være blakk litt til
- planen om å kjøpe masse utstyr og bli verdens beste fotograf har blitt litt utsatt
- jeg vet at burgunder er in i høst
- jeg savner vennene mine
- jeg ikke har hatt ordentlig sex (for kjappiser tells ikke) på over hundre år
- jeg ikke har tvitret noe av interesse på flere måneder
- jeg følte for et sekund at jeg hadde gjort noe med livet mitt, men det gikk fort over.




jeg er superaktiv på instagram, da. karinaronning, bitches!

hit minis

Følte bare for å poste dette bildet. Det er meg og TINE. @ Oslo Fashion Week. Tine bor i Sverige. Det er kjipt, for jeg planla at hun skulle bli min nye bestevenn.

.. du kan lese bloggen hennes ved å trykke der hvor det står "TINE".