Sider

onsdag 26. september 2012

pønkesyndromet



Okei. Så du drar på Cinemateket for å se en dokumentarfilm om noen (tilbakestående og finske) karer som har startet punkeband, og før du vet ordet av det sitter du å venter spent på konserten en fredagskveld.

Jeg må legge til at jeg ikke har drukket alkohol en fredagskveld på hvertfall to måneder.

Dere må bare se filmen for å forstå hvor begeistret jeg var. Sånn serr. Se den filmen. Sånn serr. Det er så bra.

Men det aller beste var at jeg havnet bak en nonne under konserten.



Meg og Kari. 

Meg og Pertti. Min favoritt. Han er best i verden. Kødder ikke. 

Meg og Sami. 

Meg og Toni.


Sånn bortsett fra at jeg smiler altfor mye til å være pønk, så må dette har vært det mest spennende jeg har opplevd på lenge. Noe som fikk meg til å innse at jeg virkelig ikke drar ut så altfor mye.

Se trailern. De viser den på Cinemateket fremover også.



--

Også bare.

Haha. Gjett hva.

Jeg bare hater alle fotostudenter i verden, æsj, det er så demotiverende å jobbe hele tiden, blir fotostudent jeg.

Ja.

Dette kommer absolutt ikke til å hjelpe meg med å komme meg ut mer. Men det er veldig spennende. 

Alle bare "Men hvordan skal du få tid til det da?" og jeg bare "Har ikke tid til det, men det ordner seg. Det finnes fortsatt søndager."

Søndager pleide å være hellige.

Men ærlig. Student. I helgen skal jeg se på masse film og tenke. Som en del av oppgaven. HAH. 

Tenke liksom. Hvor vanskelig kan det være?




Husker fortsatt da jeg pleide å ha venner. 


3 kommentarer:

mialepson sa...

Så søt du er! Og, nonne!! Herregud, så kult.

Emilie Conchepcion sa...

YOU WON'T LOSE ME YET

Floka sa...

Åh, så fantastisk kult!!