Sider

torsdag 11. august 2011

Øya, bitches.

Jeg ble ganske glad da jeg fikk vite at jeg skulle komme meg på Øya i år. Jeg lagde lister og greier. Hørte på alle de ulike artistene og skrev pluss og minus og kanskje og absolutt ikke. Så, dagen før, altså på tirsdag, så ender jeg opp på Oslo Akutten med et rimelig ille tilfelle av streptokokker. Jeg legger igjen verdighet og magesyre på gulvet til legen og han gir meg smertestillende jeg må stappe inn både her og der. Alle vennene mine bare "Det er så typisk deg, Karina. Du skal alltid bli syk hver gang det skjer noe." Det er sant. Noe annet som er sant, er at uansett hvor mye leger og foreldre sier "Du kan ikke, du må holde deg hjemme", så kan jeg alltid. Jeg dør jo ikke.

Så jeg dro på Øya, jeg. Med godt mot, og med en ekstra dose smertestillende innabords. Det regna litt, men ikke så mye. Jeg svetta ut feberen uansett, så jeg var varm.

Første gang jeg var på Øya, var i fjor. Da var jeg der bare en dag. :( Så jeg er faktisk rimelig fornøyd med å få oppleve hele festivalen i år. Det er på tide. Øya er jo superkoslig. Middelalderparken er jo ikke så stor, men de har fått utrolig mye ut av plassen.

Den første konserten jeg dro for å se, var Veronica Maggio. Tror du jeg hadde gleda meg, eller? Jeg hoppet i taket da jeg fikk høre at hun skulle komme. Men så kommer jeg dit da, alene (fordi alle venner og bekjente hadde bedre ting å gjøre) også hører jeg INGENTING?! Så møtte jeg noen andre venner, og de hørte heller ingenting. Så de dro. Jeg prøvde å høre noe, men jeg skjønte ingenting. Jeg tenkte at det kanskje var fordi jeg ikke skjønner svensk, men jeg tror nok bare det var utrolig dårlig lyd. I tillegg til at hun er så søt at hun tør ikke synge ordentlig høyt. Sorry, Veronica. Men det der var dagens store skuffelse.



Jeg dro for å se Lukestar i stedet. BLE KJEMPEGLAD. Jeg hørte hva de sang og greier. Jeg kjente bassen i hjertet og tenkte at dette er sånn det skal være. hjertehjerte

Haha. Se på han, a. Søtnos.

Vegard i en fin festivalpositur. Noen ganger ringer Vegard og spør om jeg vil være assen hans. Da sier jeg stort sett ja og hjelper han med å bære fotoutstyr. Det er hyggelig.


Så var det James Blake sin tur til å imponere meg. Han var enda bedre enn Lukestar, for her kunne jeg kjenne at bassen bestemte hjerterytmen min og det er aller best.




Så var det Kanye West sin tur til å minne meg på at jeg har streptokokker. Det å stå og høre på autotuninga hans i en time, når jeg egentlig burde ligge hjemme i senga, det er ikke verdt det. Jeg angret umiddelbart. Autotune og yeah yeah yeah yeah og "I'm an asshole" og "Pussy and religion is all I need." DET FINNES MER TIL LIVET, MANN. Mer enn autotune og fitte. Fyren har jo bare misforstått ALT.

Men se. SE ALLE MENNESKENE SOM DIGGER HAN. Så jeg legger til at jeg kan jo ingenting om hip hop uansett. (Men det må da finnes bedre hip hop enn dette?)

Jeg fant noen venner som faktisk liker Kanyeeaah. De var litt mer gira enn meg. Jeg tror jeg prøver å se skeptisk ut, samtidig som at jeg prøver å være tøff i trynet.

Memo to self: Ikke prøv å være tøff i trynet.

Etter altfor mange minutter med Kanye måtte jeg trekke meg tilbake. Mens de andre dro på Sukkerbiten og Dattera og sånn. Så dro jeg hjem til senga. Man kan ikke være med på alt.


Dere må jo nesten sjekke ut innleggene til Linnéa og Halvor, også. Hvis dere ikke har gjort det allerede.

4 kommentarer:

Emilie Conchepcion sa...

Haha, det trynet der ser ut som trynet jeg vanligvis bruker.

Linnéa sa...

lurer på om jeg var på kanye

Matrixrelordi sa...

Gira.dot.comm.
Jeg liker bildet av oss.
SEXEH

Betina sa...

Jeg er ikke syk engang, og jeg gadd ikke se ferdig Kanye!