gdt ntt r

Godt nyttår, bitches.



Denne dagen, ass. Jævla forbanna stress. Skjønner ikke hvorfor jeg alltid må stå opp, komme meg ut av senga, pusse tenner osvosv. YYYY? Y ME?


Drømte at jeg var gravid med søsteren min i natt. Det var fucka greier. Jeg hadde ikke sex med henne eller noe, jeg bare ble gravid. Jeg beholdt babbyen, og det var ganske kult å ha stor mage. Jeg synes babymager er fine, jeg gjør det. Synd jeg bare ikke liker babyer.


Håper 2013 byr på noe fint, ass.

euforia.

Haha. Det eneste jeg gjør er fortsatt bare å jobbe. LOL. Når skal det ende liksom? Jeg er SÅ FORBANNA LEI av å jobbe seks og syv dager i uka. Sånn seriøst, neste år, så skal jeg feste hver eneste fredag, bare fordi jeg kan.

Men jeg har fått min første moteserie på trykk, tatt noen fine portretter til ELIXIA Medlemsmagasin, begynt  å ta bilder for Jonas, stilt ut bilder av meg selv på kjøkkenet på skolen og vunnet en musikkfotokonkurranse og begynt å ta meg tid til å drikke øl og være på Tilt PopQuiz hver mandag klokken 20.00 - 23.00.

i quit

Så.. Jeg har sagt opp jobben. Jeg bare "fast lønn som fotograf?" "Nei, takk du. Jeg vil heller være fotograf uten fast lønn." Så nå sitter jeg her å spiser en appelsin til middag. Den er helt forferdelig sur, men det er liksom den middagen jeg har, så jeg må spise den allikevel.

"På slakteriet har hønsene tradisjonelt blitt hengt levende opp etter beina, i en bøyle fra et transportbånd. Båndet fører fuglene til et strømførende vannbad, slik at hodet kommer oppi vannbadet og dyret bedøves. Deretter går båndet forbi en roterende kniv som kutter dyrets hals slik at avblødning inntrer, før det døde dyret havner i ribbemaskinen. Systemet har flere svakheter. For det første er opphenging av levende dyr omstrid. Det er vist at høns har mange smertereseptorer på den skjellkledte delen av beina som settes fast i metallbøylen. Mange kyllinger har dessuten smertefulle tilstander i beina som belastes ekstra ved en slik behandling. For det andre tar det litt tid før fuglene henger rolig opp ned, og urolige fugler kan komme til å løfte hodet slik at de unngår det strømførende badet. Det samme gjelder små individer, som ikke alltid rekker ned til vannbadet. Dyr som ikke er bedøvet kan også unngå den roterende kniven og havne levende i ribbemaskinen. Det skal være plassert en person ved båndet som kontrollerer at alle fugler blir forskriftsmessig bedøvd."

overload

Så. Hva gjør du når du har grublet på samme oppgave i 2,5 uke uten å komme frem til noe? Jeg bare "Bildet mitt skal handle om kjøttindustrien." og læreren bare "Hva skal du ta bilde av da?" Jeg bare.. Så langt har jeg ikke kommet. Eller. Jeg har kommet med ideer. Bare ingenting som er bra nok.

Så ja. Hva gjør man?



Prokastinerer. Som en ekte student.

Prokastinering er, i mitt vokabulær, det samme som å stalke folk på Facebook. Gjerne folk jeg ikke aner hvem er. Broren til kjæresten til den felles venninnen til han som gikk i klassen min på videregående, men som jeg kanskje ikke hadde sagt hei til på bussen. Ikke spør meg hvorfor.

Men det slo meg, i dag, at det er rart hvordan vi alltid tar masse bilder av oss selv og legger det ut på internett. Ikke alle. Men mange. Mesteparten. Du vet du har gjort det. Ikke lyv.

Så tenkte jeg.

Kanskje jeg skal ta et bilde av meg selv som ser litt skeptisk ut og kommentere dette med at det er så rart at folk legger ut masse bilder av seg selv?

Så innså jeg hvor feil det ble.

Men så gjorde jeg det allikevel.


Hva har jeg lært om meg selv i dag?
- Når jeg ser dette bildet av meg selv, uten sminke og med roser i kinna, så skjønner jeg hvorfor folk alltid spør meg om leg når jeg skal kjøpe røyk.

vrak.

mm, digg ass.

Savages (2012)

Jeg vet ikke med deg, men jeg vet at jeg tidvis kan være en skikkelig IMDb-hore. Jepp. "Åh mæn, hva heter han igjen? Han kjekke vet du, som spiller i den derre.. Ååh, hva heter den? Han spiller sammen med.. ehh.. hun som har spilt i Spider-man." Jeg kommer ikke på navnet, så jeg bruker gjerne 20 minutter på IMDb for å finne riktig person. Hvorfor?

Fordi jeg hadde glemt navnet hans.

Noen ganger i diskusjon med andre også.

Her om dagen havnet jeg i en diskusjon om hun i Savages spilte i Gossip Girl eller ikke. For en tåpelig diskusjon, for jeg visste jo at det var hun fra Gossip Girl. (Det viste seg, etter et søk på IMDb, at vi ikke pratet om samme jente i Savages.)

Men, inne på IMDb, fant jeg dette:

Når jeg blir stor, skal jeg bli sånn som hun blonde paparazzifotografen i bakgrunnen der.

SLITEN

så jævla sliten.
helt jævla mongis.



Du er ikke overarbeidet før drar på kontoret en lørdag og innser at du ikke har dusjet på fire dager og at du glemte å pusse tenner.



hæla i taket på halloweenfesten i kveld.

planlegging

Fikk nok en gang et behov for å bruke bloggen min som et forum for å minne meg selv på ting, og rydde tankene mine.

Først, så må jeg bare få denne moteserien, og alle disse bildene av alle disse kjekke mennene ut av verden og ut av hodet.

Etter dette må jeg sette tankegangen min inn i "Politikk og poesi". Og selv om jeg tenker at det sikkert er en million ting jeg kan gjøre, og en million ting jeg vil si, så tror jeg at jeg skal lese "Eating Animals" av Jonathan Safran Foer, for å få inspirasjon, og skape noe som gjør at du aldri, aldri, vil spise små, uskyldige, masseproduserte dyr igjen.

Forsøke i allefall.

Er bare gjøre noe helt annet.

Ta bilder av nakne asiatiske damer f. eks. Det er alltid en slager.

der

Hater sånne mennesker som bare har det. Med en gang. Det bare faller dem naturlig inn å være geniale. Forbanna fittetryner.

jeg har det under kontroll

This is Joe Public (Control) speaking 
I'm controlled in the body (We always hate control), controlled in the mind 
This is the top rockers (Control) 
With your zone in the price you whore, comes to me (C, O, N, control) 
Total, see you all in control 
Total (Parent, control), see you all in control.

evol love

Herregud, jeg har jo helt glemt å skryte av at da Patrick Hoelck hadde bursdag, skrev jeg til han på Twitter og var fangurl og ønsket han gratulerer med dagen. Og så kom selvfølgelig det øyeblikket alle fangurls venter på. Han svarte! Takk skrev han. Det er mulig jeg glemte å screenshotte det.

Bildet over er tatt av en annen flink fotograf, Hedi Slimane. Men det visste du kanskje? Uansett da. SE PÅ HAN DER DA ER HAN IKKE SØT HÆLLEDUSSEN SØTESTE HUNDEN I VERDEN HAN.

Han ligner på Mico. Jeg savner Mico. :(

pønkesyndromet

Okei. Så du drar på Cinemateket for å se en dokumentarfilm om noen (tilbakestående og finske) karer som har startet punkeband, og før du vet ordet av det sitter du å venter spent på konserten en fredagskveld.

Jeg må legge til at jeg ikke har drukket alkohol en fredagskveld på hvertfall to måneder.

Dere må bare se filmen for å forstå hvor begeistret jeg var. Sånn serr. Se den filmen. Sånn serr. Det er så bra.

Men det aller beste var at jeg havnet bak en nonne under konserten.

Meg og Kari. 

Meg og Pertti. Min favoritt. Han er best i verden. Kødder ikke. 

Meg og Sami. 

Meg og Toni.

Sånn bortsett fra at jeg smiler altfor mye til å være pønk, så må dette har vært det mest spennende jeg har opplevd på lenge. Noe som fikk meg til å innse at jeg virkelig ikke drar ut så altfor mye.

Se trailern. De viser den på Cinemateket fremover også.

--

Også bare.

Haha. Gjett hva.

Jeg bare hater alle fotostudenter i verden, æsj, det er så demotiverende å jobbe hele tiden, blir fotostudent jeg.

Ja.

Dette kommer absolutt ikke til å hjelpe meg med å komme meg ut mer. Men det er veldig spennende. 

Alle bare "Men hvordan skal du få tid til det da?" og jeg bare "Har ikke tid til det, men det ordner seg. Det finnes fortsatt søndager."

Søndager pleide å være hellige.

Men ærlig. Student. I helgen skal jeg se på masse film og tenke. Som en del av oppgaven. HAH. 

Tenke liksom. Hvor vanskelig kan det være?

Husker fortsatt da jeg pleide å ha venner. 

mangel på farge

tumblr.com

Karl Johan Magasinet

Det er litt rart. Det er rart hvordan magasinet plutselig dukker opp på kontoret, i fysisk form, og det hele ser så enkelt ut. Det føles nesten enkelt ut også. Det har, i det store og det hele, vært en hel masse jobbing, en hel masse diskusjoner, intervjurunder, researching, flere diskusjoner, noen høylytte, en hel del slenge seg rundt. Kan ikke huske sist gang jeg slang meg så mye rundt.

Uansett, nå er det her. Jeg vet ikke om jeg tør å være stolt. Jeg er litt stolt. Av hele Media of Norway. For man skulle vel egentlig ikke tro at det så lite firma, med så få mennesker, skulle klare å bare starte opp et helt nytt magasin. Vi overlever kun på arbeidsmoral, viljestyrke, luft og kjærlighet. Og vi klarte det.

Hvertfall én utgave. Jeg synes alle burde plukke det med seg. Og like facebooksiden selvsagt.

Nå skal jeg starte på nummer 2. Som forhåpentligvis blir enda bedre.

forever for her is like over for me.

På mandag kommer magasinet i posten. Det magasinet som har ført til at

- jeg aldri ser vennene mine lenger
- ryggen min har sviktet fullstendig, så når jeg ikke er på jobb og ignorerer smertene, så ligger jeg i sofaen og popper smertestillende
- jeg er blakk
- jeg kommer til å fortsette å være blakk litt til
- planen om å kjøpe masse utstyr og bli verdens beste fotograf har blitt litt utsatt
- jeg vet at burgunder er in i høst
- jeg savner vennene mine
- jeg ikke har hatt ordentlig sex (for kjappiser tells ikke) på over hundre år
- jeg ikke har tvitret noe av interesse på flere måneder
- jeg følte for et sekund at jeg hadde gjort noe med livet mitt, men det gikk fort over.




jeg er superaktiv på instagram, da. karinaronning, bitches!